Finanasklagenemda

Tegning barneforsikring – foreldre gir uriktige opplysninger

I avgjørelse 2023-736 pekte nemnda på at avkortning under barneforsikring fordi forsikringstaker grovt uaktsomt hadde gitt uriktige opplysninger om et forhold som ikke stod i sammenheng med forsikringstilfellet, kunne føre til urimelige økonomiske konsekvenser for barnet (virke som en «felle»). Nemnda avkortet 15 prosent etter en helhetsvurdering. Avgjørelse 2024-448 gjaldt også avkortning under en barneforsikring. Her la nemnda til grunn at de uriktige opplysningene medførte at forsikringstaker (far) fikk tegne en forsikringsavtale som foretaket ikke ville inngått, dersom foretaket hadde fått korrekt informasjon. Nemnda uttalte at «i en situasjon hvor de tilbakeholdte opplysningene har hatt avgjørende betydning for foretakets vurdering av risiko i relasjon til det senere oppståtte forsikringstilfellet, i den forstand at risikoen i tilknytning til de uriktige opplysningene har materialisert seg, fremstår ikke forsikringen som en «felle» for et forsikret barn fordi forsikringsavtalen ikke ville vært inngått gitt korrekte opplysninger». Avkortning kunne derfor ikke sies å føre til urimelige økonomiske konsekvenser for barnet og nemnda hadde ingen innsigelser til 100 prosent avkortning.

Livsforsikring – hvem kan si opp?

I avgjørelse 2024-521 hadde et tidligere samboerpar tegnet forsikring på hverandres liv. De gikk fra hverandre og noen år senere, ønsket den ene ex-samboeren (forsikrede) å si opp forsikringen tegnet på hennes liv. Hun (forsikrede) ønsket ikke at ekssamboeren (forsikringstakeren) skulle få penger, hvis hun døde. Men hun som forsikret hadde ingen adgang verken etter forsikringsavtaleloven eller avtaleloven § 36 til å si opp avtalen. Nemnda bemerket bl.a. at denne forsikringsavtalen innskrenket forsikredes personlige frihet på en måte som støtet an mot gjeldende moraloppfatninger, og som var omfattet av NL 5-1-2. Nemnda anså avtalen som ugyldig og ga forsikrede medhold i at hun kunne kreve å bli fjernet som forsikret under avtalen.

Ulykkesbegrepet – drukning

Avgjørelse 2024-54 gjaldt en festdeltaker som ble funnet druknet i en elv. Det var ingen grunn til å tro at han hadde hoppet uti vannet frivillig. Nemnda bemerket at det var «behov for en viss justering av egen forståelse av forsikringsvilkårenes ulykkesbegrep når det gjelder ufrivillig drukning». Nemnda viste til at ufrivillige fall mot fast grunn normalt ble ansett for å falle inn under ulykkesbegrepet, og hadde problemer med å se den gode begrunnelsen for at ufrivillige fall og opphold i sjøen ikke skulle omfattes. Videre påpekte nemnda at tidligere praksis, som generelt ikke anerkjente ufrivillig drukning som ulykkesskade, var problematisk i forhold til en alminnelig språklig forståelse av ulykkesbegrepet. Etter en nærmere gjennomgang av vilkårene «plutselig ytre og uforutsett fysisk begivenhet» la nemnda til grunn at forsikredes druknet ved et ulykkestilfelle i forsikringsvilkårenes forstand.

Avgjørelse 2024-323 og 2024-324 gjaldt begge dykkere som oppholdt seg frivillig i vannet og deretter druknet. Nemnda pekte på at det da kreves at hen må ha blitt utsatt for andre ytre påkjenninger enn de som vanligvis følger av aktiviteten. Videre at «i drukningssaker der det nøyaktige hendelsesforløpet er ukjent er det grunn til å ikke stille for store krav til den ytre begivenheten». I den første saken fant nemnda at det forelå vanskelige strømforhold som måtte anses som "plutselig og uforutsett ytre begivenhet", og det forelå en ulykkesskade. I avgjørelse 2024-324 var det derimot ingen tidsnære opplysninger om forholdene under dykkingen, som var egnet til å sannsynliggjøre at det var noe i den ytre situasjonen som utviklet seg på en uventet måte. Det forelå derfor ingen ulykkesskade.

Ulykkesbegrepet – idrett – relativisering

Avgjørelse 2024-53 gjaldt en fotballspiller (16 år) som i forbindelse med en corner kræsjet kne mot kne med en medspiller og deretter landet på kneet. Det ble avdekket en større skade og spørsmålet var om skaden skyldtes en ulykke slik dette var definert i vilkårene (barneforsikring). Nemnda uttalte at fotballspillerdommen, Rt-2006-1642, er veiledende for hvordan ulykkesbegrepet er å forstå når en skadehendelse har inntruffet i forbindelse med idrettsutøvelse og innebærer en form for relativisering av kravet til ulykkeshendelse. Nemnda påpekte videre at «relativisering innebærer at ulykkesbegrepet må forstås videre når det er tale om ungdom som driver breddeidrett. Det vil si at flere skadehendelser anses som ulykkeshendelser, og færre skadehendelser anses som ordinære når der er tale om ungdom som driver breddeidrett, enn når det er tale om profesjonelle yrkesutøvere». Etter en konkret vurdering av momentene i saken, herunder sammenstøt med spiller, ufrivillig fall, uoversiktlig situasjon og ungdom, kom nemnda til at skaden skyldtes en ulykke. Avgjørelsen er ikke akseptert av foretaket.

I tråd med nemndas uttalelser om betydningen av relativiseringen i FinKN 2024-53 la også en fraksjon i avgjørelse 2024-219 til grunn at vurderingsmomentene i fotballspillerdommen innebærer at flere skadehendelser må anses som ulykkeshendelser, og færre skadehendelser må anses som ordinære når det er tale om breddeidrett, enn der det er tale om profesjonelle yrkesutøvere. Saken gjaldt en målvakt på 30 år som skadet seg som håndballkeeper. Nemnda delte seg i et flertall og et mindretall hvor flertallet var enige i at hendelsen var å anse som et ulykkestilfelle. Flertallet viste til avtl. § 37 og forbrukeravtaledirektivet og bemerket at målestokken for om et avtalevilkår er tilstrekkelig klart og forståelig, er en objektiv vurdering av hvordan vilkåret fremstår for en alminnelig opplyst, oppmerksom og informert forbruker. Etter flertallets syn måtte bestemmelsen i avtl. § 37 første ledd pkt. 3 tillegges vekt ved den nærmere fortolkningen av ulykkesbegrepets innhold.

Lisens – uklare vilkår – avtl. § 37

Nemnda viste også til avtl. § 37 i avgjørelse 2024-866. Forsikrede jobbet turnus på en offshoreinstallasjon. Han fikk påvist diabetes type 1 i mai 2022, og ble sykmeldt. Han begynte å jobbe på land etter tilrettelegging fra arbeidsgiver i august 2022. Forsikrede hadde gyldig helseattest 31.8.20-31.8.22. Han fikk utstedt udyktighetserklæring 15.12.22. Foretaket avslo kravet om utbetaling under henvisning til at forsikrede ikke hadde en gyldig helseattest da udyktighetserklæringen ble utstedt, slik foretaket forstod vilkårene. Nemndas flertall påpekte at de aktuelle vilkårene kunne forstås på to måter, og den ene måten ga forsikrede rett til en utbetaling. Under henvisning til avtl. § 37 første ledd nr. 3 om at ved tolkningstvil "skal vilkåret tolkes til fordel for forbrukeren", samt uklarhetsregelen, fikk forsikrede medhold. Avgjørelsen er ikke akseptert av foretaket.

Advokatutgifter – klager får medhold i FinKN

I avgjørelse 2024-777 kom nemnda til at foretaket ikke hadde sannsynliggjort at forsikrede hadde utvist grov uaktsomhet ved tegning av uføredekning. Forsikrede hadde også krevd dekning av utgifter til advokat. Nemnda viste til vedtektene for Finansklagenemnda hvor det fremgår at nemnda kan avgjøre spørsmål om dekning av utgifter til advokat. Vedtektene bestemmer derimot ikke noe om rettsgrunnlag. Etter nemndas syn tilsier da prinsippet om at iura novit curia (domstolene kjenner retten) at nemndene har et rettslig skjønn i valg av rettsgrunnlag. Det ble vist til at FinKN Person og FinKN Skade i nyere praksis har bygget på et objektivt ansvar for rettsvillfarelse om egen kontraktsforpliktelse. Nemnda viste videre til at prinsippet om at den tapende part skal bære kostnadene til den part som har vunnet saken, både er lagt til grunn i tvisteloven og i den tidligere tvistemålsloven av 1915. «Den grunnleggende tanken at den som hevder sin rett gjennom rettssystemet, ikke skal bære tap ved å få sin rett anerkjent». Nemnda påpekte deretter at felles for de to ansvarsgrunnlagene er at ansvaret for sakskostnader modifiseres mht. bevisbedømmelsen. Nemnda sluttet seg til uttalelsene i avgjørelse 2022-563 om at foretaket ikke kan holdes ansvarlig for gal bevisbedømmelse dersom det mangler sentrale opplysninger i saken, som kan tilskrives forsikredes manglende bidrag. Da det gjaldt den konkrete saken, var nettopp dette tilfellet. Mangelen på sentrale opplysninger kunne også tilskrives forsikredes manglende bidrag til sakens opplysning og det var da ikke grunnlag for å pålegge foretaket et objektivt ansvar for forsikredes saksomkostninger.